Lapoint Ekspedisjonen
Skrive av Kristian mandag 17. august 2009-Ei veke som pirat i Nordsjøen-
Shetlandske damer får Moskva-Marit til å framstå som ei rose i full blomst. Å sitte nattevakt på dekk ombord på ein seglbåt er kaldt uansett kor masse kle ein har på seg. Det er lettere å dorge fugl enn fisk i Nordsjøen. Eg er ikkje så resistent mot sjøsjuka som eg trudde. Det er overraskende vanskelig å komme seg fra Shetland til Norge. Dette er nåken av erfaringane eg har gjort meg etter å ha tilbrakt sju dagar som sjømann på havet utanfor Norges kyst. Båten heiter Draugen og besetninga består av kaptein Per Fretheim, maskinist Christian Selland, HMS-ansvarlig Sindre Tveit og navigatør Jahn Erik Denver. I tillegg fikk eg og Tobb æren av å være gjestematroser. Planen var opprinnelig å delta på eit kort seilas fra Selje til Hoddevik, men omstendighetene førte oss videre til Shetland og no, til slutt til Skottland. Det har vore ein opplevelsesrik tur og det er med ein viss vemodigheit eg no innser at vår deltakelse på Lapoint Ekspedisjonen nærmer seg slutten, og returen til Norge må ordnes på anna vis. Det faste mannskapet på Draugen skal nemlig fortsette ekspedisjonen i nye farvann fram til neste sommer.

Det heile starta midt i juli da eg og Tobb tilbrakte avslappende dager i Hoddevik. Det var digg vær, mange gjester i bygda og vi jobba sporadisk som surfeinstruktører for Lapoint. Per og mannskapet ombord på den 37 fot lange seglbåten Draugen var innom Stadt som siste stopp i Norge. Dei skulle nemlig på verdensomsegling fra Norge til Shetland, Hossegor i Frankrike, kysten av Portugal, Marokko, Cap verde, Brasil, Venezuela, Karibien, Nord Amerika, Grønland og Island. Som gode pirater var planen løs og dei tar det litt som det kjem. Sjarmen med egen båt, alt går i eget tempo. Båten låg i havn i Selje dei dagane mannskapet stoppa opp for å surfe på Stadt. Når dei omsider var klare til å kaste anker gikk reisen innom Hoddevik der gutta i Konsul Børs gate og Simen fikk lov å ta en titt på båten. Det er bra karer som styrer skuta og vi kom godt overens på kort tid. Den lille seileetappen var kjapt overstått og idet vi ønska dei lykke til på reisa slengte kaptein Per ut “Dikka kan no vær me te Shetland om de vil..?” Simen var bundet til forpliktelser og måtte melde avbud, mens eg og Tobb såg litt på kverandre. “Vi kan jo kanskje det? Klarer du deg med to mindre instruktører Simen? Ja? Eg er med om du er med. Eller, burde kanskje hatt en tannbørste og ei bukse i det minste. Kan låne det? Heh.. Vi er med!” Så da var det bestemt. Tok 20 sekund. Etter at vi hadde takka ja, tok fornuften overhånd og vi pakket i hastverk en beskjeden skipssekk før vi returnerte til Draugen.
Draugen viste seg å vere en nydelig båt.. Eneste lille abaret er at det er tre soverom og det var plutselig seks mannskap. Christian er eneste faste deltager som ikkje er medeigar på båten og sov allerede i stova. Men han flytta seg storsinna over på ein litt mindre sofa og overlot dermed den største til meg og Tobb. Skjønt det skal tilfløyes at trekket var i skinn og lengden slutta midt på leggen. De viste seg etter kvert å ikkje vere den mest behagelige sovesofaen med tanke på at båten til tider låg med 30 grader helling. I kver vår sovepose blei vi liggende oppå kvarandre tett som sild i tønne. Piratliv. Er ikkje meininga at det skal vere digg.
Da vi kom ut på åpent hav gjorde eg meg ein liten oppdagelse. Eg har lite erfaring fra båtliv, og å gjøre ting under dekk viste seg fort å bli heller ubehagelig. Magen ville opp, hodet visste ikkje kor det ville og det heile blei litt pes. Får å sei det enkelt blei en fender godt dekorert, faktisk opptil fleire ganger. Det var med andre ord ikkje eit uvanleg syn å se meg kule`an over rekka på båten. Nåke Christian satte pris på, som fram til da hadde hatt rollen som dekoratør, inntil eg kom ombord. Men etter eit døgns tid hadde magen innsett at eg ikkje hadde spist gift og eg følte meg snart som Jack Sparrow.
Men til tross for at eg ikkje blei nåke nevneverdig dårlig lenger er det nåke som skjer i magen på båt. En blir enkelt og greit litt gassete og i den sammenheng er det laga en regel. Lufter du litt ut og nåken seier “doorknob” før du seier “safe” er det fritt vilt å slå og denge på deg fram til du fysisk har tatt i ein av dørknottane eller rorkulten. Ellers blei timane fort til døgn og vi nærma oss Shetland med store steg. Vinden varierte og vi bytta litt på motor og segl. Topphastigheten med segl var 7,4 knop (omlag 14 km/t) altså ikkje heidundrane fort men virker kjapt nok når bølgene slår imot.
LAND I SIKTE. Ropet kom fra Per som fornøyd kunne konstatere at han såg land med kikkert og rett etterpå med det blotte auge. Det hadde seg nemlig sånn at den første som kunne se land blir spandert pils på av resten av mannskapet. Men da folk oppdaga at kapteinen hadde brukt kartet som hjelpemiddel og visste nøyaktig i hvilken retning han skulle se blei det anklager om juks. Han fikk likevel seieren i lomma, og det tok ikkje lange stunda før vi hadde fortøyd båten i Lerwick. Det mystiske var at motoren stoppa akkurat i det vi fortøyde båten. Hell i uhell tenkte vi, heilt til det blei konstatert at det var boxershortsen til Sindre som var til vask som hadde satt en stopper for propellen. Eg lånte ei våtdrakt og fridykka under båten for å kutte den løs. Etter det tok det ikkje mange minutta før ankerdrammen var på god vei ned strupen og vi var klare for publivet på Shetland.
Shetland, kva skal ein seie. Øygruppa tilhører som kjent Skottland og har en befolkning på omlag 22.000. For dei som ikkje veit det kan det vere morro å vite at øya, ilag med Orknøyene, Island og Grønnland blei kolonisert av norske vikinger på 800-tallet. Da Harald Hårfagre samla Norge som eit rike flykta mange av hans motstandere til Shetland og dreiv plyndringstokter mot Skottland og Norge derifra. Detta syntes ikkje Harald var nåke særlig og sendte i herrens år 875 ein stor flåte avgårde og knuste all motstand. Fra da av var Shetland ein del av Norgesveldet under navnet Hjaltland, men blei i 1469 pantsatt til Jakob III av Skottland av kong Christian I som betaling av medgift da kong Christian skulle gifte seg med Margaret av Skottland. Det blei gjort fleire forsøk av norske konger å løse inn panten uten hell og Shetland forblei skotsk. Det første som slo meg når eg satte fot på fastlandet var at Lerwick og landskapet rundt ser skremmende ut som ei scene fra Postman Pat. Kun tradisjonelle gamle steinhus, relativt reine gater med eit litt grått preg over seg og alt sammen innramma av store grønne sletter. Innholdsmessig derimot hadde ikkje Lerwick så mykje å by på. Vi spiste på eit par forskjellige steder med varierende standard og konstanterte at alkoholen var middels dyr, det vil seie omtrent 30 kroner for en pint. Andre kvelden hadde vi med oss to av øyas peneste jenter på nachspiel i båten og det var ei av dei som fortalte oss all historia. Dei jobba på museum og hadde full kontroll. Sekundet dei hadde forlatt båten kom det fra samtlige etter tur: safe, safe, safe, og tilfredstilte utpust. Etter tre dager med pubrunder og sightseeing innsåg vi at det var eit fint men litt bedrøvelig sted. Spørsmålet var jo og korleis eg og Tobb skulle komme tilbake til Norge. Planen var prøve å mønstre på ein seglbåt med nåken andre nordmenn som skulle heim igjen, men var ikkje så lett gjort. Hang til og med opp fleire lapper på kaya og forklarte situasjonen og nærmest tigga om at dei skulle ta kontakt men uten hell. Derfor bestemte vi oss for å ta kontakt med havnemyndighetene i håp om at dei hadde kontroll på fiskebåter som skulle til Norge i nærmeste framtid. Det kunne fort gått gale. Nåken oversikt hadde dei ikkje men ville derimot se passa våre. Kremt. Vel, vi har ikkje pass måtte vi meddele. Deretter måtte eg ha en 15 minutt samtale med myndighetene og forklare korleis detta hadde seg. Det starta med trusler om at politiet kom for å hente og ei glatt tunge fikk vi sneke oss ut av situasjonen og samtalen blei avslutta med ein lovnad om at vi skulle spandere ein pils på karen om han kom til Bergen. Han skulle på si sida se den andre vegen og vi fikk sjølv ansvar for å forlate øya umiddelbart. Puhh. Vi hadde ikke så mykje valg og blei derfor med på ekspedisjonen videre til Skottland og byen Inverness der vi visste det låg eit norsk konsulat.

Fra Inverness tok vi tok til Aberdeen og fly derifra til Bergen. Dermed var det eit faktum at detta eventyret hadde komt til veis ende og eg sitter med litt ambivalente følelser. Tanken på å ha mi eiga seng som ligger i horisontal vinkel istedenfor å spoone tobb vertikalt er uten tvil tiltalende. Samtidig veit eg at gutta på båten kommer til å ha en fantastisk tur videre og eg skulle gjerne ha vore med. Det eneste vi kan gjøre er å memorisere alt som skjedde på turen av opplevelser og ting vi såg. Deriblandt mange forskjellige fugler, der nokre vart offer for Tobben sin dorging. Hval litt før vi kom til Shetland. Store delfiner som svømte langs båten om natta ved innsegling til Inverness i Skottland. Store mengder epler utenfor Stad. Truleg hvalross (et enormt hode som sjekka ut båten med Per som einaste vitne). Sel som Tobb og kapteinen padla ved siden av på surfebrett ved stranda vi søkte nødhavn i pga sjøsjuke. Og oljeplattformer og verdens nest største mobilkran, Saipem 7000, som kan løfte 14000 tonn (til stor begeistring for maskiningeniør Christian). Eg har aldri segla før og har uten tvil fått åpna augene får sånne typer reiser. En vakker dag får eg meg kanskje ein eigen båt. Vi får se.
### THE END ###
| Postet i Reisedagbok // Comments Off |

Første perioden i LA starta på Venice Beach Hostel. Et koselig, relativ billig sted rett oppafor boardwalken ved stranda. Vi hadde igrunn ingen planer så vi starta med å skaffe oss nåken brett og satte turen i vatnet. Da eg ikkje kunne vere nåke dårligere enn dei andre valgte eg og å gå til innkjøp av et shortboard. 5″11′ (= 5,8 m) for å vere nøyaktig. For min egen del var detta et muligens litt for stort steg da eg tidligere kun har surfa på longboard og minimals, men om eg først skulle ta steget måtte California og Venice Beach vere stedet. Vi hadde oss nåken sessions på stranda dei neste dagene og var litt skeptisk på om eg skulle venta litt med shortboard. Eg tryna, tryna igjen, sleit med å reise meg, mista bølge etter bølge, tryna enda en gang, tok ei bølge. Hey! Tok’an. Ikkje lange greia men var kult. Tok ei til, mista ei, tok ei til. Begynte etter kvert å få en liten bit av kaka og eg digga det! Følelsen når eg begynte å padle, padla hardere, venta på satsen, nåken dobbeltak, reise meg, se meg litt rundt og kjøre litt. Rett og slett fantastisk. Basillen har bitt meg og eg liker det.
Imellom surfinga, og en del skating, har resten av byen bydd på mange herligheter. Stedet minner meg om en litt meir liberal, muligens litt meir shabby, versjon av Pacific Blue. Surfen er to steinkast fra dørstokken, det er skyfritt kver dag (foruten om den evige disen som i meir eller mindre grad ligger over og rundt Los Angeles til en kver tid), det er masse pene unge lettkledde mennesker strødd utover heile byen, alt er (etter norsk, og ikkje tredje verden standard) billig og folk smiler. Janteloven gjelder ikkje så hardt her, sikkert pga varmen, så folk har ingen problem med å flashe sine stoltheter, uansett kva det no skulle vere, og det krydrer kverdagen. Er en opplevelse i seg sjølv å vandre nedover boardwalken på Venice Beach på en formiddag og se på livet. Musikere, turnere, skatere, imitatorer, irreterende utkledde folk på stylter, tiggere, et hav av gamle hippier og krigsveteraner, diverse andre fattige folk, turister og en mengde andre mennesker som driver med sine ting. Har møtt en del likesinnede reisemennesker som har slått seg ned her borte. Venice det beste dei har funne så langt. Og må seie meg enig. Kvifor bruke mesteparten av livet på å utdanne seg og jobbe når en kan finne seg en tullejobb her borte og surfe/deige seg på heiltid? Vel, mulig synet forandrer seg etter kvert. Har uansett forelska meg i atmosfæren i den byen, og ja, det er en by. For å få litt kontroll på infrastrukturen etter at byen blei for stor bestemte byrådet i Los Angeles seg for å dele opp byen 31 byer med eget utdanningssystem, politi og helseordninger. Likevel går enkelte gater igjennom fleire byer. Los Angeles er derfor en slags fellesbenevnelse på heile sulamitten.
Las Vegas. Det var det neste målet på reisa vår og eg trur ikkje heilt nåken av oss var forberedt på kva som venta oss, både stedet i seg sjølv og reisa dit. Vi hadde blitt advart av Reinert at det kunne bli ganske varmt der inne og at veiene var veldig annerledes enn på vestlandet. Kan skrive under på det. Men i ettertid må eg vel innrømme at det kanskje ikkje var så rart. Vi kjørte tross alt igjennom en ørken. Situasjonen toppa seg da vi hadde kjørt 26 mil rett fram uten antydninger til svinger, temperaturen sneik seg mot 45 grader og skiltet “Turn off aircondition due to high temperature in the valley”. Flott. Vi måtte skru av ACen for at den ikkje skulle bli ødelagt. Vel vel, svetten rant og vi kjempa oss igjennom ørkenen i 150 km/h.
Rommet på 60 kvadrat kosta $400 natta men heldigvis bryr dei ferreste hotell i USA seg om kor mange som sover på romma. Ergo overkommelig for to netter. Ifølge Reinert ville det vere så masse inkludert med rommet at det ville nesten spare seg i tillegg. Det viste seg desverre å vere eit godt stykke fra sannheten. Blei mildt sagt sjokkert da vi oppdaga at det kosta $12 for å vaske EI skjorte og ikkje minst $300 for å bruke treningsrommet i en time!!! Hang ikkje på greip det her men morro var det. Vi drakk, festa, spilte vekk penger og lo av heile settinga. Men pengene røyk fort og to dager etterpå våkna vi 5 minutt før sjekkut og snubla oss ut av hotellet i siste sekund. En intens by det her som sikkert ødelegger mange folk men morro lell.
Eg går bort til Kay og seier “om eg ikkje ser fullstendig feil er det Johnny Drama som kom i bilen uttafor”. Da vi alle har betrakta oss sjølv som en liten entouragegjeng her borte var detta nåke av det feteste som kunne skje. Og sannelig. Inn døra kom Johnny Drama, og kjent under navnet Kevin Dylan. I det han ser berget av salte herligheter av fett og kjøtt på disken smiler han litt og spør om vi har nok slim jims. Vi slår av en kjapp prat og etter å ha blitt advart mot å spise for mange slim jims pga faren for stomachburn, ønsker han oss en bra surf og vi returenerer til hotellet. Eg er målløs
Dei neste dagene gikk hovedsaklig unna på County Line og fikk så som så surf. Merka til tider at det var vanskelig å få tak i bølgene da dei var litt slappe og savna til tider longboardet. Men etter kvert som dagene gikk begynte ting å fungere bedre for min egen del og idet helga kom med ganske bra surf følte eg at eg begynte å få ting til. Spesielt etter at Kay tipsa meg om dobbelttak merka eg forandring. Fikk bølge etter bølge og alt var berre fryd og gammen. Mest fryd! Og før vi visste ordet av det var turen over. Etter fem fantastiske veker var det på tida å forlate California for denne gang, men det blir uten tvil ikkje siste gang. Anbefaler alle å ta turen bort dit uansett formål, da eg allerede savner stedet skremmende masse. Vel vel, California, vi sees igjen snart!!