-Ei veke som pirat i Nordsjøen-

Shetlandske damer får Moskva-Marit til å framstå som ei rose i full blomst. Å sitte nattevakt på dekk ombord på ein seglbåt er kaldt uansett kor masse kle ein har på seg. Det er lettere å dorge fugl enn fisk i Nordsjøen. Eg er ikkje så resistent mot sjøsjuka som eg trudde. Det er overraskende vanskelig å komme seg fra Shetland til Norge. Dette er nåken av erfaringane eg har gjort meg etter å ha tilbrakt sju dagar som sjømann på havet utanfor Norges kyst. Båten heiter Draugen og besetninga består av kaptein Per Fretheim, maskinist Christian Selland, HMS-ansvarlig Sindre Tveit og navigatør Jahn Erik Denver. I tillegg fikk eg og Tobb æren av å være gjestematroser. Planen var opprinnelig å delta på eit kort seilas fra Selje til Hoddevik, men omstendighetene førte oss videre til Shetland og no, til slutt til Skottland. Det har vore ein opplevelsesrik tur og det er med ein viss vemodigheit eg no innser at vår deltakelse på Lapoint Ekspedisjonen nærmer seg slutten, og returen til Norge må ordnes på anna vis. Det faste mannskapet på Draugen skal nemlig fortsette ekspedisjonen i nye farvann fram til neste sommer.

Det heile starta midt i juli da eg og Tobb tilbrakte avslappende dager i Hoddevik. Det var digg vær, mange gjester i bygda og vi jobba sporadisk som surfeinstruktører for Lapoint. Per og mannskapet ombord på den 37 fot lange seglbåten Draugen var innom Stadt som siste stopp i Norge. Dei skulle nemlig på verdensomsegling fra Norge til Shetland, Hossegor i Frankrike, kysten av Portugal, Marokko, Cap verde, Brasil, Venezuela, Karibien, Nord Amerika, Grønland og Island. Som gode pirater var planen løs og dei tar det litt som det kjem. Sjarmen med egen båt, alt går i eget tempo. Båten låg i havn i Selje dei dagane mannskapet stoppa opp for å surfe på Stadt. Når dei omsider var klare til å kaste anker gikk reisen innom Hoddevik der gutta i Konsul Børs gate og Simen fikk lov å ta en titt på båten. Det er bra karer som styrer skuta og vi kom godt overens på kort tid. Den lille seileetappen var kjapt overstått og idet vi ønska dei lykke til på reisa slengte kaptein Per ut “Dikka kan no vær me te Shetland om de vil..?” Simen var bundet til forpliktelser og måtte melde avbud, mens eg og Tobb såg litt på kverandre. “Vi kan jo kanskje det? Klarer du deg med to mindre instruktører Simen? Ja? Eg er med om du er med. Eller, burde kanskje hatt en tannbørste og ei bukse i det minste. Kan låne det? Heh.. Vi er med!” Så da var det bestemt. Tok 20 sekund. Etter at vi hadde takka ja, tok fornuften overhånd og vi pakket i hastverk en beskjeden skipssekk før vi returnerte til Draugen.

Draugen viste seg å vere en nydelig båt.. Eneste lille abaret er at det er tre soverom og det var plutselig seks mannskap. Christian er eneste faste deltager som ikkje er medeigar på båten og sov allerede i stova. Men han flytta seg storsinna over på ein litt mindre sofa og overlot dermed den største til meg og Tobb. Skjønt det skal tilfløyes at trekket var i skinn og lengden slutta midt på leggen. De viste seg etter kvert å ikkje vere den mest behagelige sovesofaen med tanke på at båten til tider låg med 30 grader helling. I kver vår sovepose blei vi liggende oppå kvarandre tett som sild i tønne. Piratliv. Er ikkje meininga at det skal vere digg.

Da vi kom ut på åpent hav gjorde eg meg ein liten oppdagelse. Eg har lite erfaring fra båtliv, og å gjøre ting under dekk viste seg fort å bli heller ubehagelig. Magen ville opp, hodet visste ikkje kor det ville og det heile blei litt pes. Får å sei det enkelt blei en fender godt dekorert, faktisk opptil fleire ganger. Det var med andre ord ikkje eit uvanleg syn å se meg kule`an over rekka på båten. Nåke Christian satte pris på, som fram til da hadde hatt rollen som dekoratør, inntil eg kom ombord. Men etter eit døgns tid hadde magen innsett at eg ikkje hadde spist gift og eg følte meg snart som Jack Sparrow. Men til tross for at eg ikkje blei nåke nevneverdig dårlig lenger er det nåke som skjer i magen på båt. En blir enkelt og greit litt gassete og i den sammenheng er det laga en regel. Lufter du litt ut og nåken seier “doorknob” før du seier “safe” er det fritt vilt å slå og denge på deg fram til du fysisk har tatt i ein av dørknottane eller rorkulten. Ellers blei timane fort til døgn og vi nærma oss Shetland med store steg. Vinden varierte og vi bytta litt på motor og segl. Topphastigheten med segl var 7,4 knop (omlag 14 km/t) altså ikkje heidundrane fort men virker kjapt nok når bølgene slår imot.

LAND I SIKTE. Ropet kom fra Per som fornøyd kunne konstatere at han såg land med kikkert og rett etterpå med det blotte auge. Det hadde seg nemlig sånn at den første som kunne se land blir spandert pils på av resten av mannskapet. Men da folk oppdaga at kapteinen hadde brukt kartet som hjelpemiddel og visste nøyaktig i hvilken retning han skulle se blei det anklager om juks. Han fikk likevel seieren i lomma, og det tok ikkje lange stunda før vi hadde fortøyd båten i Lerwick. Det mystiske var at motoren stoppa akkurat i det vi fortøyde båten. Hell i uhell tenkte vi, heilt til det blei konstatert at det var boxershortsen til Sindre som var til vask som hadde satt en stopper for propellen. Eg lånte ei våtdrakt og fridykka under båten for å kutte den løs. Etter det tok det ikkje mange minutta før ankerdrammen var på god vei ned strupen og vi var klare for publivet på Shetland.

Shetland, kva skal ein seie. Øygruppa tilhører som kjent Skottland og har en befolkning på omlag 22.000. For dei som ikkje veit det kan det vere morro å vite at øya, ilag med Orknøyene, Island og Grønnland blei kolonisert av norske vikinger på 800-tallet. Da Harald Hårfagre samla Norge som eit rike flykta mange av hans motstandere til Shetland og dreiv plyndringstokter mot Skottland og Norge derifra. Detta syntes ikkje Harald var nåke særlig og sendte i herrens år 875 ein stor flåte avgårde og knuste all motstand. Fra da av var Shetland ein del av Norgesveldet under navnet Hjaltland, men blei i 1469 pantsatt til Jakob III av Skottland av kong Christian I som betaling av medgift da kong Christian skulle gifte seg med Margaret av Skottland. Det blei gjort fleire forsøk av norske konger å løse inn panten uten hell og Shetland forblei skotsk. Det første som slo meg når eg satte fot på fastlandet var at Lerwick og landskapet rundt ser skremmende ut som ei scene fra Postman Pat. Kun tradisjonelle gamle steinhus, relativt reine gater med eit litt grått preg over seg og alt sammen innramma av store grønne sletter. Innholdsmessig derimot hadde ikkje Lerwick så mykje å by på. Vi spiste på eit par forskjellige steder med varierende standard og konstanterte at alkoholen var middels dyr, det vil seie omtrent 30 kroner for en pint. Andre kvelden hadde vi med oss to av øyas peneste jenter på nachspiel i båten og det var ei av dei som fortalte oss all historia. Dei jobba på museum og hadde full kontroll. Sekundet dei hadde forlatt båten kom det fra samtlige etter tur: safe, safe, safe, og tilfredstilte utpust. Etter tre dager med pubrunder og sightseeing innsåg vi at det var eit fint men litt bedrøvelig sted. Spørsmålet var jo og korleis eg og Tobb skulle komme tilbake til Norge. Planen var prøve å mønstre på ein seglbåt med nåken andre nordmenn som skulle heim igjen, men var ikkje så lett gjort. Hang til og med opp fleire lapper på kaya og forklarte situasjonen og nærmest tigga om at dei skulle ta kontakt men uten hell. Derfor bestemte vi oss for å ta kontakt med havnemyndighetene i håp om at dei hadde kontroll på fiskebåter som skulle til Norge i nærmeste framtid. Det kunne fort gått gale. Nåken oversikt hadde dei ikkje men ville derimot se passa våre. Kremt. Vel, vi har ikkje pass måtte vi meddele. Deretter måtte eg ha en 15 minutt samtale med myndighetene og forklare korleis detta hadde seg. Det starta med trusler om at politiet kom for å hente og ei glatt tunge fikk vi sneke oss ut av situasjonen og samtalen blei avslutta med ein lovnad om at vi skulle spandere ein pils på karen om han kom til Bergen. Han skulle på si sida se den andre vegen og vi fikk sjølv ansvar for å forlate øya umiddelbart. Puhh. Vi hadde ikke så mykje valg og blei derfor med på ekspedisjonen videre til Skottland og byen Inverness der vi visste det låg eit norsk konsulat.

Fra Inverness tok vi tok til Aberdeen og fly derifra til Bergen. Dermed var det eit faktum at detta eventyret hadde komt til veis ende og eg sitter med litt ambivalente følelser. Tanken på å ha mi eiga seng som ligger i horisontal vinkel istedenfor å spoone tobb vertikalt er uten tvil tiltalende. Samtidig veit eg at gutta på båten kommer til å ha en fantastisk tur videre og eg skulle gjerne ha vore med. Det eneste vi kan gjøre er å memorisere alt som skjedde på turen av opplevelser og ting vi såg. Deriblandt mange forskjellige fugler, der nokre vart offer for Tobben sin dorging. Hval litt før vi kom til Shetland. Store delfiner som svømte langs båten om natta ved innsegling til Inverness i Skottland. Store mengder epler utenfor Stad. Truleg hvalross (et enormt hode som sjekka ut båten med Per som einaste vitne). Sel som Tobb og kapteinen padla ved siden av på surfebrett ved stranda vi søkte nødhavn i pga sjøsjuke. Og oljeplattformer og verdens nest største mobilkran, Saipem 7000, som kan løfte 14000 tonn (til stor begeistring for maskiningeniør Christian). Eg har aldri segla før og har uten tvil fått åpna augene får sånne typer reiser. En vakker dag får eg meg kanskje ein eigen båt. Vi får se.

### THE END ###

Klokka er 02:05 og dei tre andre har entra drømmeland for ei stund sia. Ikkje for å nevne navn men den ene snur seg og grynter kvert tiende minutt og en anna snorker. Vel, har det bra her borte likevel! Tida har gått vanvittig fort! Som vanlig har eg følelsen av at det var eit par dager siden vi stod på flesland for check-in, på samme tid som en skulle tru at vi hadde vore på reisefot i et år. Det har skjedd så sinnsykt masse på denna turen og vi har gjort så masse forskjellig at det er vanskelig å vite kor eg skal begynne. Men nåken ting har satt meir spor enn andre.

Og der snudde han seg igjen, denna gangen men handa oppå ryggen min. Hmm, håper han holder hodet reint og drømmer om biler og surfing. Trur eg skubber han tilbake. Som eg muligens har nevnt er vi i den deilige rollen som besittere av bil her borte. Nåke som avgjør masse av denna ferien. Nåken ting bør nevnes: i tilsynelatende mange kryss virker det som om det er førstemann til mølla som får kjøre først. Ikkje heilt skjønt det enda og virker ikkje å vere nåke meir avansert system. Nummer to, en kan svinge til høgre på rødt lys her borte! Et fantastisk system eg planlegger å få innført i Norge når eg kommer heim!

Første perioden i LA starta på Venice Beach Hostel. Et koselig, relativ billig sted rett oppafor boardwalken ved stranda. Vi hadde igrunn ingen planer så vi starta med å skaffe oss nåken brett og satte turen i vatnet. Da eg ikkje kunne vere nåke dårligere enn dei andre valgte eg og å gå til innkjøp av et shortboard. 5″11′ (= 5,8 m) for å vere nøyaktig. For min egen del var detta et muligens litt for stort steg da eg tidligere kun har surfa på longboard og minimals, men om eg først skulle ta steget måtte California og Venice Beach vere stedet. Vi hadde oss nåken sessions på stranda dei neste dagene og var litt skeptisk på om eg skulle venta litt med shortboard. Eg tryna, tryna igjen, sleit med å reise meg, mista bølge etter bølge, tryna enda en gang, tok ei bølge. Hey! Tok’an. Ikkje lange greia men var kult. Tok ei til, mista ei, tok ei til. Begynte etter kvert å få en liten bit av kaka og eg digga det! Følelsen når eg begynte å padle, padla hardere, venta på satsen, nåken dobbeltak, reise meg, se meg litt rundt og kjøre litt. Rett og slett fantastisk. Basillen har bitt meg og eg liker det.

Imellom surfinga, og en del skating, har resten av byen bydd på mange herligheter. Stedet minner meg om en litt meir liberal, muligens litt meir shabby, versjon av Pacific Blue. Surfen er to steinkast fra dørstokken, det er skyfritt kver dag (foruten om den evige disen som i meir eller mindre grad ligger over og rundt Los Angeles til en kver tid), det er masse pene unge lettkledde mennesker strødd utover heile byen, alt er (etter norsk, og ikkje tredje verden standard) billig og folk smiler. Janteloven gjelder ikkje så hardt her, sikkert pga varmen, så folk har ingen problem med å flashe sine stoltheter, uansett kva det no skulle vere, og det krydrer kverdagen. Er en opplevelse i seg sjølv å vandre nedover boardwalken på Venice Beach på en formiddag og se på livet. Musikere, turnere, skatere, imitatorer, irreterende utkledde folk på stylter, tiggere, et hav av gamle hippier og krigsveteraner, diverse andre fattige folk, turister og en mengde andre mennesker som driver med sine ting. Har møtt en del likesinnede reisemennesker som har slått seg ned her borte. Venice det beste dei har funne så langt. Og må seie meg enig. Kvifor bruke mesteparten av livet på å utdanne seg og jobbe når en kan finne seg en tullejobb her borte og surfe/deige seg på heiltid? Vel, mulig synet forandrer seg etter kvert. Har uansett forelska meg i atmosfæren i den byen, og ja, det er en by. For å få litt kontroll på infrastrukturen etter at byen blei for stor bestemte byrådet i Los Angeles seg for å dele opp byen 31 byer med eget utdanningssystem, politi og helseordninger. Likevel går enkelte gater igjennom fleire byer. Los Angeles er derfor en slags fellesbenevnelse på heile sulamitten.

Den fjerde juli skulle vise seg å bli en annerledes kveld. Etter ei god stund i LA som surfebomser hadde Kay fått kontakt med søskenbarnet til mora som budde i Beverly Hills og hadde ordna seg litt bedre enn den vanlige mann i gata. Vi hadde spist middag med Reinert, datra Camilla og Henning, en god venn av Reinert tidligere, og etter å ha oppført oss som dei anstendige, sjarmerende unge menna vi er i eit par timer, blei vi invitert med på feiring av nasjonaldagen hos Henning. Detta var en mulighet vi ikkje kunne takke nei til. Så vi fant fram det mest anstendige vi hadde, hooka en taxi og satte kursen mot Beverly Hills. Stedet var bakhagen til Henning, og standarden var høg. Et lite øyeblikk var det nesten så eg blei litt usikker på om vi hadde tatt oss vann over hode no. Men sekundet etterpå kom Reinert inn døra med dongeribukse og en dongerivest full av påsydde logoer. Detta burde gå bra Vi møtte tre ganger verdensmester i boksing mellomklasse, kroppen til Conan, og en haug andre facinerende mennesker. Det heile var litt surrealistisk men fantastisk morro. Ikkje minst at Reinert på nachspiel spretter ei vinflaske til $ 1000 kun fordi vi måtte kjenne så godt den smakte. For å vere ærlig hadde antallet tidligere drinker sikkert gjort av vi kunne drukke gammal saft og vodka og digga det men setter pris på det likevel. Fantastisk fyr Reinert. Må og nevnes at han lånte oss limosinen sin til den 45 minutt lange turen tilbake til det shabby hostellet vårt i Venice. En smule kulturkræsj

Las Vegas. Det var det neste målet på reisa vår og eg trur ikkje heilt nåken av oss var forberedt på kva som venta oss, både stedet i seg sjølv og reisa dit. Vi hadde blitt advart av Reinert at det kunne bli ganske varmt der inne og at veiene var veldig annerledes enn på vestlandet. Kan skrive under på det. Men i ettertid må eg vel innrømme at det kanskje ikkje var så rart. Vi kjørte tross alt igjennom en ørken. Situasjonen toppa seg da vi hadde kjørt 26 mil rett fram uten antydninger til svinger, temperaturen sneik seg mot 45 grader og skiltet “Turn off aircondition due to high temperature in the valley”. Flott. Vi måtte skru av ACen for at den ikkje skulle bli ødelagt. Vel vel, svetten rant og vi kjempa oss igjennom ørkenen i 150 km/h.

Det som møtte oss i Vegas er vanskelig å beskrive skikkelig med ord. Byen har ingen verdiskapning i seg sjølv og lever av rike folk som kommer for å svi av penger. Resultatet er evig masse sjuke hotell, kasino, resorter, diverse show og butikker. Finnes ikkje en vegg som ikkje er dekt med en eller anna form for reklame, og finnes tvilsomt et sted der uttrykket “cash is king” er nermere realiteten. På et merkelig vis bestemte vi oss for å sjekke inn på Wynn hotell, det mest ekstreme hotellet i byen. Rommet på 60 kvadrat kosta $400 natta men heldigvis bryr dei ferreste hotell i USA seg om kor mange som sover på romma. Ergo overkommelig for to netter. Ifølge Reinert ville det vere så masse inkludert med rommet at det ville nesten spare seg i tillegg. Det viste seg desverre å vere eit godt stykke fra sannheten. Blei mildt sagt sjokkert da vi oppdaga at det kosta $12 for å vaske EI skjorte og ikkje minst $300 for å bruke treningsrommet i en time!!! Hang ikkje på greip det her men morro var det. Vi drakk, festa, spilte vekk penger og lo av heile settinga. Men pengene røyk fort og to dager etterpå våkna vi 5 minutt før sjekkut og snubla oss ut av hotellet i siste sekund. En intens by det her som sikkert ødelegger mange folk men morro lell.

Etter å ha besøkt Hoover Dam, kjørt 250 km for langt inn i Arizona pga ei lite GPStabbe på jakt etter Grand Canyon, blitt husla av indianere (som eg likte før men avskyr no), banna pga tilnærma ingen mobildekning i heile Arizona, kom vi oss til slutt tilbake til vestkysten. Føltes som en endelig kunne senke skuldrene igjen. Vi var komt til den siste delen av ferien og muligens den delen eg gleda meg mest til. Roadtrip og surf for alle penga. Planen var igrunn å leige en bobil og kjøre oppover kysten til San Francisco, men da vi fikk eit hatforhold til dama som skulle leige oss det portable huset og evinnelig masse styr med liten skrift droppa vi heile prosjektet og leigde oss en stor bil istedet. Nåke iallefall eg takka for i ettertid da det ville blitt evig masse stress med et så stort kjøretøy. Så vi satte kursen nordover på jakt etter bølger. Desverre såg bølgevarselet heller dystert ut så vi bestemte oss for å nedlegge så mange mil som mulig, sjekke ut sanfran og få beste surfen på veien ned igjen. Første stopp blei i Malibu og Malibu Riviera Hotel. Klokka var rundt ti og vi bestemte oss for å berre slappe av, få oss litt mat, drikke litt vin og reise videre neste morgen. Desverre var det ingen butikker i umiddelbar nærhet så eg og Kay tok jobben med å finne en åpen kiosk eller lignende. Etter ei lita runde på brett måtte vi resignere tilbake til hotellet og hente bilen. Men fortvil ikkje, vi ankom ganske fort Arco Zuma, en bensinstasjon eit par km nord. Og det var der det skjedde. En av høgdepunkta for min del på turen. I det vi har fyllt opp disken med overveldende mengde juice, salte kjøtt/fettpinner, kjeks, rundstykker osv ser eg en bil stoppe rett uttafor inngangen. Hææ? Ser eg riktig? Vanskelig å se da det er ganske mørkt i bilen, men jo, ser sånn ut. Eg går bort til Kay og seier “om eg ikkje ser fullstendig feil er det Johnny Drama som kom i bilen uttafor”. Da vi alle har betrakta oss sjølv som en liten entouragegjeng her borte var detta nåke av det feteste som kunne skje. Og sannelig. Inn døra kom Johnny Drama, og kjent under navnet Kevin Dylan. I det han ser berget av salte herligheter av fett og kjøtt på disken smiler han litt og spør om vi har nok slim jims. Vi slår av en kjapp prat og etter å ha blitt advart mot å spise for mange slim jims pga faren for stomachburn, ønsker han oss en bra surf og vi returenerer til hotellet. Eg er målløs

Om veien til Vegas beskrives som evig lange og beine, er San Francisco det stikk motsatte. Alle veiene går i vanvittig bratte bakker og svinger i hytt og pine. Mulig han som tegna opp gatene hadde fått seg en for masse før han satte igang med den jobben. Var i alle fall glad for at vi kjørte rundt i en bil, riktignok en ganske stor en, istedenfor bobilen. Tobb er en over gjennomsnittlig stabil sjåfør men lurer nok på om det hadde blitt å ta seg vatn over hodet. Det heile blei uansett en ganske kort visitt. Nok en gang var det Kay som ordna en slektning som viste oss rundt og det heile blei en slags guida tour. Greit det igrunn for ingen av oss var spesiellt klare for å henge lenge i byen, men gira på å komme oss i vatnet.

Surfen var fortsatt ikkje så masse å skryte av. Vi besøkte Santa Cruz, Steamers Lane, Fairgrounds, C-Street, Ventura River Mouth, Santa Barbra, men fant lite bølger som oversteig 1-2 fot. Det var først når vi nerma oss Malibu og spotten County Line (ligger på den nordlige grensa av Malibu County) at ting tok seg opp. Var første stedet som hadde rimelig bra surf å tilby, til tross for at værgudene ikkje spilte på vårt lag. Dei neste dagene gikk hovedsaklig unna på County Line og fikk så som så surf. Merka til tider at det var vanskelig å få tak i bølgene da dei var litt slappe og savna til tider longboardet. Men etter kvert som dagene gikk begynte ting å fungere bedre for min egen del og idet helga kom med ganske bra surf følte eg at eg begynte å få ting til. Spesielt etter at Kay tipsa meg om dobbelttak merka eg forandring. Fikk bølge etter bølge og alt var berre fryd og gammen. Mest fryd! Og før vi visste ordet av det var turen over. Etter fem fantastiske veker var det på tida å forlate California for denne gang, men det blir uten tvil ikkje siste gang. Anbefaler alle å ta turen bort dit uansett formål, da eg allerede savner stedet skremmende masse. Vel vel, California, vi sees igjen snart!!

veit ikkje heilt kva som har skjedd men kan virke som om nåken har vore innom på sidene her og sletta ett innlegg. IKKJE KULT!! veit ikkje om eg har kopi av det men skal leite litt rundt. ellers er usa heilt rått til tross for at det kun er 5 dager igjen! vel, skal nyte dei!

edit: fant innlegget til slutt! hurra!

Etter ei veke i New York var det på tide å skrive nåken velvalgte ord. Eg hadde omsider fullført eksamener, ordna med jobb, studiesøknader, bil, pass, juridiske tvister, trivielle ting og pakking. Det var derfor på høg tid at eg, Tobb, Nils og Kay samla krefter og satte kursen mot en ny og bedre verden. Eller, den var iallefall det en gang i tida. Fra 1825 til 1940 utvandra over 800 000 nordmenn til USA, men kva var det dette landet hadde som gjorde det så fristende for så mange unge optimistiske mennesker? Dette og masse meir er spørsmål vi skal besvare på denna turen, samt ha det latterlig fett da vi skal storme USA, og spesielt vestkysten, med norsk vikingblod.

Søndag 15 juni var datoen og fire unge foler var spent som en unge med to is på stranda. Fleire av oss hadde reist en del tidligere men ingenting hadde forberedt oss på å møte the United States of America, landet med det rare i, krigsnasjon #1, 300 millioner mennesker med Bush som leder, senter for internasjonal media og symbolet på kapitalisme. Da vi flaug mot klokka tok ikkje turen for lang tid og vi ankom New York (NY) litt før 11 pm. Foreløpig stemte illusjonen USA med førsteinntrykket. På flyplassen kunne en se væpna politi overalt, sikkerhetskontroller to mil over europeisk standard og reklameplakater så langt auge kan se. Alt ok så langt. I det vi drog fra Bergen blei det fjasa en del med kven av oss som kom til å miste bagasjen, da eg to ganger siste året har mista bagasjen under internasjonale flygninger og vi i tillegg flaug med KLM. Ifølge TV2 Nettavisen mister selskapet 22,6 av 1000 kolli, og ville dei slå til igjen? jada, ingenting å tenke på. Etter å ha stått ved samlebandet på JFK i urovekkende lang tid uten å se Tobb sin bag var det lite å gjøre utenom å snakke med lost and found terminalen. Borte vekk. $ 25 om dagen fra KLM og null bagasje. Herlig start.

Vi huka inn en taxi og kjørte mot Manhatten. Gjennom bilruta såg byen ut som ei scene fra Batman. I den svarte natta stakk skyskraperene opp igjennom disen i gatene. Det heile virka veldig amerikansk. Det er ett eller anna som skiller amerikanske byer fra resten av verden får eg inntrykk av. Vi nærma oss sentrum med lettere viplash da det har seg sånn at amerikansk kjørekultur er mykje basert på hyppig akselerasjon og bremsing. Vår gode mann Nils blei kjent med nåken amerikanere i Australia for eit par år sia og han hadde skaffa ei adresse i Gramercy, Manhatten. 217 West, 22nd street 10010. Hosten var Nate, men da stedet var litt lite til å verte alle i ei veke blei eg og Nils shippa bort til Colin, en kompis, tolv kvartal unna. Vi fikk oss fort en stamcafe i god Seinfeldstil, der vi blei servert mat med store mengder ost og frityrolje. Er ikkje så veldig lett å spise sundt i denna byen, nåke en kunne se på folka. Dei var generelt tjukkere enn i Norge men ikkje sånn som eg hadde trudd. Er få smellfeite folk men en god del litt lubne Nate hadde og snakka høgt om kor fagre damene i NY var, men eg trur samtlige av oss var glad for å bu i Norge og Bergen

Andre dagen i byen hadde vi etter en frukost på den lokale dineren tenkt oss på enn enorm fotobutikk, B&H, for å få litt mediautstyr på stell. Kay skulle mellom anna ha seg ett stykk facinerende kamera som kan filme med 1200 fps. Er ikkje grenser på kor masse som blir interessant og hysterisk når en ser det i slowmotion!! Regner med litt kommer på facebook etter kvert. Men på veien bort til butikken fikk erfaring av myten om at det er sykt lett å “komme på tv” her borte. Ei dame på gata huka tak i oss og spurte om vi kunne tenke oss å vere publikum på eit tv-program mot et gavekort på $10 hos applestore. Kvifor ikkje tenkte vi, da den delen av kulturen må kartlegges. Programmet var “You Rock, lets Roll!”, det var første episode og vi skulle vere publikum og “dommere”. Opplegget var som følger: tre lokale musikere skulle svare på en del spørsmål og gjennomføre en del utfordringer for å vinne en date med ei lokal groopie. Det var sånn passe spennende, men kult å se korleis det blir laga. Evig masse kamera og utstyr, en liten knipe deltagere som spiller inn alle reaksjoner før opptaket av programmet begynner, så blir deltagerene filma til slutt. Skal bli morro å se.

Samme kveld tok dei lokale vennene våre, som no bestod av Nate, Colin og Shayna, oss med på Amsterdam Biljard Hall, en livlig klubb med ca 30 biljardbord, miniculing og dart. Vi fikk vist at nordmenn kan spille sofistikerte spill som pool og Kay stakk av med premien på $30. Jetleggen begynte å roe seg og New York var begynt å trekke inn i blodet vårt. Til tross for at byen er veldig overveldende og til tider klaustrofobisk var det nåke veldig appelerende og behagelig likevel.

Tida gikk fort i New York. Det var på mange måter ikkje tinga i seg sjølv som gjorde turen for meg men heller stemninga i seg sjølv. At Colin, Nate og Shayna stort sett alltid var i nærheten gav oss uten tvil fordeler og. Folka har et bra opplegg i den byen. Blei veldig masse på en gang no men kunne absolutt vert digg å studert der et semester eller to. Mesteparten av tida gikk igrunn med på å vandre rundt å se på kjente ting som wall street/financial district, battery park, times square, broadway og ground zero, som no består av evig mange folk i et kaos av nybygging. Ifølge Nate var det først seint i fjor høst dei var ferdig med å fjerne restene fra 9/11. Pga mennesker som var begravd djupt i massene kunne dei ikkje rydde med gravemaskiner så dei brukte seks år på å rydde opp ved å fjerne en og en liten bit. Men no er dei endelig ferdige og begeynner rett på å bygge nye bygninger. Enda større og frekkere. Ellers var vi og innom Harlem. Detta sagnomsuste stedet som i min oppfatning, muligens litt påvirka av diverse tv-serier og filmer, er krydra med bevepna gjenger som gjerne skyter i gatene på åpen dag. Men dengang ei. Stedet starta som et nederlandsk jordbruksområde på 1600-tallet, blei erobra av britene 16de september 1776 ved Battle of Harlem, og togsenter som eneste stedet i New York der subwayen går over bakken. Diverse folk flytta til som irer, jøder og spanjoler for det meste i arbeiderklassen. Standaren var ganske bra og stedet blei sett på som realativt fint i byen. I 1904 kom enda et børskrakk og tilstanden til dei svarte i byen var skrantende. En bror med navnet Phillip Payton tok initiativet til å ordne boliger. Etter kvert blei Harlem dominert av mørkhuda og det var få kvite som ønska å bu der. Resultatet blei at andelen svarte økte drastisk. Kåra blei stadig dårligere og eigendomsprisen økte. Masse fattige folk budde tett. Rasisme, grupperinger, gjenger++ -> rap og filmer. Men utover 1990tallet bestemte myndighetene for å få orden og crime-stat blei innført. Dei plasserte politi der statestikken sa at det var kriminalitet. Masse styr men etter mange år er resultatet et barnevennlig harlem. I alle fall på dagtid ser stedet ut som et koselig sted å reise for en småbarnsfamilie. Bill Clinton har leigd kontorlokaler der siden han gikk av som president i 2001. Vel vel.

Det var den siste kvelden i the big apple og alle var mildt sagt redusert etter gårsdagens festligheter i new yorks gater, i tillegg til at eg siste veka mest sannsynlig har gått like langt som eg har gjort i heile vår i Bergen. New York er en by av store dimensjoner som virkelig har satt sitt preg på meg. Har vore i en del storbyer som Amsterdam, Bangkok og Paris, men wow, østusas perle er nåke for seg sjølv. Over ALT er det skyskrapere, og har begynt å bygge opp en kink i nakken etter å ha sett så masse oppover. At det har fått kallenavnet ”The city who never sleeps” har vi og erfart er en bra beskrivelse. Overveldende mengder butikker har døgn- og søndagsåpent og det er alltid nåke som skjer. Brannbilder suser forbi, sirener i hytt og gevær og masse folk til enkver tid. Men kva er dei store stikkorda eg vil huske? Etter nøye konsiderasjon må eg nok ende opp med døgnåpent, klaustrofobisk (merkelig nok på en positiv måte), overveldende, alltid liv og røre, hissig trafikk, oversiktelig gatesystem og sikkert en god del andre ting eg ikkje kommer på no..

Siste gjøremål for byen var å skaffe en iPhone. Denne sagnomsuste telefonen gir en vann i munnen kun ved å ta på. Problemet var desverre at etter nytt reglement må en registrere abonnement ved kjøp, og ikkje etterpå som det var før. Men Colin kom til unnsetning og viste meg veien til ei bruktsjappe, som og kunne skaffe til bra pris. Endte opp meg å kjøpe en brukt til $200, great success!! Endte derfor opp med å sitte å fikle med herligheten, spille wii, feire at Italia røyk ut av EM og drikke vin resten av kvelden.

Natta passerte og morgenen kom. Desverre to timer etter vekkerklokka. Da vi skulle ta et relativt tidlig tog til Washington kom panikken snikende så eg og Nils slente på oss fillene, pakka tinga, takka hjertelig for oppholdet og for bort til Nate. Heldigvis hadde vi beregna alt for god tid som gjorde at vi klarte å komme oss på toget i tidet

Det var no mandag 23 juni og by #2 var som natt og dag i forhold til New York. Ingen høge bygninger, masse åpne områder og natur overalt. Merka det godt på kor rein lufta var, kor behagelig atmosfæren var og kor masse mindre stress det var. Men byen har masse å vise fram og vi hadde kun to og en halv dager, ergo ikkje så veldig masse avslapping. Maratontreninga slo til da vi besøkte Lincoln Memorial, det kvite hus, ww2 memorial sight, washington monument, the reflective pool og watergatebygget. Personlig ikkje så veldig underholdende bygninger i seg sjølv, men spennende likevel. En ting som overraska meg var den slående parallellen til gamle Hellas. Enorme kvite steinblokkbygninger ala marmor, med høge søyler og store dører. Etter å ha rulla rundt på brettet mitt i byen ei god stund og vore innom 8-10 butikker klarte eg til slutt å spore opp en frisbee så vi var endelig klare for park! Et problem var berre det at til tross for at det var masse plener i Washington var det heller lite med tilsynelatende få av dei som var skapt for å deige seg i. Det går vel alltids greit tenkte vi så vi danka oss på den første vi snubla over midt imellom the reflective pool og washington monument. Men Washington blei et kort opphold. Såg litt på dagene som nedtelling til LA. Var innom ei domkirke, blei litt for frista til å kjøre fort på longboard (endte med å miste huden på 1/5 av framsida av høgre legg), vandra oss nesten vill på vei til en dyrehage, for deretter å deige oss litt meir i en park. Vi var no klare for den siste, lengste og i mine øyne beste delen av reisa, Los Angeles. California, here we come.. brrrrrah, pah pah…

Og her er vi no! Simpelthen elsker denna byen sjølv om eg kun har vore her i 4-5 timer. Vi ankom LAX rundt ti og styra litt med å finne Johnny Park bilutleige. Oh yes, vi skulle kjøre bil. Men som en nesten må forvente kom det masse ekstra utgifter, forsikring+++. Men får heller vere, ingenting kunne ta fra meg stemninga. Vi kjørte innover mot byen og det slo meg kor mange kjente steder som er i denna byen. Sjølv om vi skal vere her i rundt 3 veker spørs det om det er nok. Om eg nåken gang skal studere eller jobbe i detta landet må det vere i denna byen. Eksempelvis når vi ankom hostellet og såg på butikkene rundt: x antall surfe- og skatebutikker, lokale matbutikker, tatoveringer, treningssenter. Det heile minna meg latterlig masse om en miks av GTA og Lords of Dogtown. Gleder meg sykt til å tilbringe dei neste vekene her. To be continued;) enjoi folks!

kan se ut som om det var en hacker av eit eller anna slag. muligens en bot som tok over sida ei stund men no er vi tilbake og ting vil bli posta etter kvert. neste reisemål er usa 15 juni. må berre bli ferdig med nåken eksamener først!

tjena!

More news by category Topic -: Buy phentermine saturday delivery ohio Tramadol hydrochloride tablets Picture of xanax pills Free shipping cheap phentermine Buying phentermine without prescription Safety of phentermine Pyridium Generic viagra cialis Cialis generic india Pink oval pill 17 xanax identification Buy free phentermine shipping Best price for generic viagra Information about street drugs or xanax bars Ordering viagra Snorting phentermine Hydrocodone overdose Lithium Amiodarone Get online viagra Order viagra prescription Order xanax paying cod Cheap phentermine free shipping Imiquimod Tramadol next day Linkdomain buy online viagra info domain buy onlin Pfizer viagra sperm Vidarabine Cheapest viagra price Prevacid Viagra cialis levitra comparison Dutasteride Lisinopril Thiotepa Female spray viagra Black market phentermine Betamethasone Cialis forums What does xanax look like Loss phentermine story success weight Order xanax overnight Viagra alternative uk Diet online phentermine pill Order xanax cod Mecamylamine Eulexin Cheap hydrocodone Buy cheapest viagra Viagra xenical Phentermine with no prior prescription Xanax in urine Macrodantin Cheap phentermine with online consultation Epivir Buy phentermine epharmacist Ditropan Woman use viagra Cialis erectile dysfunction Xanax withdrawl message boards Viagra online store Atorvastatin Generic ambien Is phentermine addictive Next day delivery on phentermine Buy online viagra Ethanol Natural phentermine Avandamet Xanax long term use Diet page phentermine pill yellow 5 cheap Cheapest secure delivery cialis uk Information medical phentermine Cialis experience Phentermine no perscription Compare ionamin phentermine Viagra cialis levivia dose comparison Noroxin Effects of viagra on women Buy cheap cialis Viagra shelf life Hydroxyurea Phentermine discount no prescription Buy cheap online viagra Dog xanax Online cialis Viagra class action Viagra price Phentermine without prescription and energy pill Hydrocodone cod only Nicoumalone Cheapest viagra Cheap ambien Vicodin without prescription Phentermine prescription online Phentermine snorting Mirtazapine Quazepam Isradipine Buy generic viagra online Xanax look alike Moxifloxacin Viagra experiences Piroxicam Nicorette Free try viagra Sotalol Cash on delivery shipping of phentermine How do i stop taking phentermine Xanax prescriptions Cheapest phentermine 90 day order Niacinamide Phentermine weight loss Phentermine

Det var no blitt en del dager på reisefot og en del stempel i passet. Barberhøvelen la vi begge fint ifra oss i Vietnam så begge var begynt å bli rimelig hårete. Og da bokstavrim var rimelig inn på turen vår var “Burma med Bart” vårt eineste alternativ. Eg skaffa meg en høvel og vi drog avgårde. På flyplassen fant vi ut at tida var inne og vi for ilag inn på dassen. Etter masse barberskum, ein hard innsats mot vanskelige hår og opptil fleire opprop på høgtalerane var jobben gjort. Vi forlot badet og la merke til at vi ikkje hadde fullt så god tid som forventa. Bussen til flyet var gått så dei måtte kjøre oss ut i egen bil. Verdig for to unge menn med nytrimma bart. Vi ankom flyet og gjekk nedover midtgangen med våre nye fine ansiktsfrisyrer.

Allerede da vi ankom hovedstaden Yangon merka vi kor forskjellig Myanmar var fra resten av Sørøst-Asia. Etter at styret i landet nekta frie valg fra 1989 vart det etter kvart ein stor internasjonal boikott av juntaen og landet generellt. Dette resulterte i dei fleste utenlandske aktørene trakk seg ut av landet, inklusiv alle utenlandske banker, som igjen førte til at det per dags dato ikkje finnes minibanker som tar Visa, Mastercard, etc.. Eg og min mann fra Tønsberg hadde derfor tatt med oss ein fin mengde dollars for å erobre landet med. På veien inn til byen stoppa vi innom den mest shabby vekslingsboka i manns minne. Men vi fikk ordna oss ein streit kurs og kjørte på. Vi leverte fra oss ein syltynn bunke med 4 US$ 100 sedler og fikk tilbake 480.000 kyat. Detta skulle igrunn ikkje vere nåke spesielt. Men da juntaen i landet ville gjøre det vanskelig for dei rike i landet valgte dei i 1993 å fjerne alle 50.000 og 100.000 sedler fra markedet og alle sedler i omløp mista sin verdi. I dag har derfor den høgste seddelen, ein 1.000 kyat seddel, ein verdi på oppunder 5 kroner. Eit kjapt regnestykke og en skjønner vi fikk ein fin bunke sedler tilbake. Til tross for underholdninga vi hadde av leikepengene vi fikk utdelt var det en ting til som slo meg ganske fort. For det første var vi tilsynelatende eneste turistene i detta landet og alle vi møtte på var vanvittig imøtekommende og hjelpsomme. Riktignok blir en litt sliten av at absolutt alle skal spørre dei samme spørsmåla, “kor er du fra?”, “kva heiter du?”, “første gang i myanmar?”, “kor lenge skal du vere her?”, osv, osv.. men var likevel og positiv forandring at ikkje alle er der for å ta pengene dine så vi hadde eit stort smil rundt munnen og nøyt å vere i Myanmar. At vi og tok turen innom nåken pagodaer var nok heller ikkje nåke sjokk. Som resten av regionen har budismen fått tildelt ein god mengde tempel og pagodaer, og landet hadde fått eit langt strå. Vi var innom landets symbol The Shwedagon Paya, iført matchende grønne regnfrakker (da regnsesongen var på innmarsj) og vassa rundt for å ta bilder og snakke med munker og andre folk som enten ville praktisere engelsken sin, lære om vesten eller berre slå av en prat. Det slo meg og at folk med skavanker og uheldige utfall av krigen ikkje skjuler det. Støtt og stadig såg vi folk som enten mangla føtter eller armer eller folk med store brannsår eller deformasjonar. Videre såg vi eit par pagodar i byen og slappa av.

By nummer to i landet og tidligere hovedstad var Mandalay. Etter ein alt for lang busstur burde vi igrunn slappa av litt, men Chris hadde merkelig nok kroppen full av energi og vi tok ei lang lang runde i byen. Forskjellige tempel, mange restaurert etter å ha blitt bomba av Japan under andre verdenskrig, pagodaer, gullsmed som demonstrerte korleis dei laga gullpapiret mange av statuene er dekt av, og the lovely Moustache Brothers. Eit liten trio som harselerte med kongefamilie og statsstyret. Mellombror har mellom anna sona sju år for å gjøre narr av kongefamilien, og dei er alle sammen nekta å opptre offentlig så dei har trekt seg tilbake i sitt eige hus som dei no arrangerer show i kvar kveld. Dette var sjølvsagt eit høgdepunkt for oss. Showet i seg sjølv var ganske skuffende, men med tanke på at det var 10-12 folk for å se oppvisninga og fire personer i rommet med bart (ene moustache brotheren hadde paradoksalt nok ikkje bart) følte vi oss som æresgjester. En anna spennende detalj i landet vi kjapt la merke til eg moten. Det er eit festelig stort anntal personer som kjører rundt i byen med kopier av gamle nazihjelmer som sykkelhjelm. SS merker og hakekors er strødd. Vi lo gjentatte ganger av dette og tanken på at ein relativt stort andel av turistene i landet var israelske personer som nettopp hadde fullført militærtjenesta. Neste høgdepunkt i byen var sjølvsagt Mandalay Hill. Eit 230 meter høgt fjell med utsikt over heilt byen og området rundt. Å bestige 230 meter, med trapper heile veien opp burde i seg sjølv vere ein spøk. Null problem. Men det faktum at det var 48 grader celcius denna dager gjorde saken litt verre. Vi snubla oss oppover med ein god anndel stopp og en del tømte vannflasker, og kom oss til slutt til toppen. Solnedganger skulle visst nok vere fantastisk også. Men skyene sneik seg fram i siste liten så vi fikk aldri den heilt store opplevelsen. Så når sola hadde kasta inn håndkleet gjorde vi det samme og labba nedover. Halvveis ned støta vi på ein slange som Chris var overbevisst kunne drept han og ergra seg veldig over at han ikkje fikk tatt bilde av.

Resten av turen var rimelig rolig. Vi var innom Bagan med sine 4400 pagodar. Var byggverk på høgde med Angkor tempela, til tross for at mange av tempela og pagodaene vart dramatisk utsatt for eit jordskjelv over 5 på Richters skala i 1975. Unesco var innom og ville gjerne hjelpe til med å ta vare på ‘kulturskatten’ på nittitallet men da juntaen stadig vekk dreiv å besudla arbeidet sitt trakk heile organisasjonen seg ut i 2003. La dei segle sin egen sjø. Siste byen vår på reisa var Inle Lake. 17 landsbyer på stylter rundt ein avlang innsjø. Det heile virka utrulig nok litt turistvinkla med oppsatte rundturer men det var likevel hygge å treffe på munker som hadde trent opp katter til sirkusklovner, fruer som strekker nakken sin med ringer mest dei syr silketepper og meir pagodaer. Byen hadde og ein fantastisk god pasta vi forsynte oss rikelig av. Den siste fniset vårt i landet var på bussen tilbake til hovedstaden. For en gangs skyld valgte dei å bytte ut karaoken på bussen med en spillefilm. Og som gode vestlige gutter vi er, var vi spente når dei begynte å kle av damene i filmen. Men neida. Dei spolte over heilt nakenscena og vi kjente spenninga som strålte fra munkene på første rekke. Og det var det. Etter ei natt i Yangon satte vi kurs mot Bangkok igjen som eg snart returnerer til Norge ifra! Snakkes snart!!

Vi ankom grensa etter å ha vore innom buss, moped, ferje taxi. Å iheiletatt kalle grensa mellom Kambodsja og Laos en skikkelig grenseovergang er kanskje å ta litt hardt i. Om en nåken gang har planer om å smugle nåke inn i Laos må detta vere greit sted å begynne. Alt av vakter vi såg var ein stakkars, litt forvirra, sivil kar sittende i eit lite treskur. Ellers var det en liten ruten bom. Ingen vakthus eller ekstra tjenestemenn i nærheten om nåke skulle skje. Så vi gav våre verdipapirer til grensemannen og snipp, snapp snute, Kambodsja ute. Vi la avgårde i internasjonal sone mot neste land. En fin liten skogsvei. Det heile ganske så finurlig. Der var vi, etter kvert langt inne i en skog, uten å se nåke som helst til nåke grense. Vi vandra videre under store, overhengende tre og fniste over det lite offisielle opplegget. Ikkje eit gang eit flagg som representerte nåken av landa. Og sannelig, etter å ha vandra bortimot en halv km såg vi ein svær stein på høgre side av veien som sa med store bokstavar “LAOS”. Great success! Vi traska videre og sannelig var det ein liten bom til, og like bra vaktsystem. Sidnav enda eit lite skur sto tre-fire stykker og spillte eit eller anna ballspill. Like tullete. Betalte litt penger og vi fikk klar kyst. Vi hadde håpt på å komme oss heilt opp til Vientiane ganske fort, som ligger omtrent like langt nord som Hanoi om det seier nåken nåke, men da detta ikkje var ei veldig ofte brukt grensa var og transportsystemet litt begrensa. Fikk vite vi måtte campe ei natt i Don Det, ei lita øy ein times tid fra grensa, så vi enda opp med det. Ei skremmende mengde prototype backpackere som er ute å reiser i sånne områder. Av alle vi såg på øya må iallefall en trendjedel ha vore folk i baggie kle, dreads (evt anna rufsete, fett hår), evig mange armband og en intern konkurranse om å ha vore lengst i skitne områder som ingen andre har sett eller hørt om. Men men, sikkert nydelige folk. Mørket seig på, det blei lyst igjen og vi gjorde oss klare til å sjekke ut av rommet. Chris, som han ofte er, var ute av rommet før meg og eg hører på utsida av døra “men hva faen? det er jo Hanna og de”. Heh? sannelig. Rett bortafor vår fagre bungalow satt Hanna, Silje, Linn og Dagrun, nåken klassekamerater fra Vietnam. Så vi slo av en liten prat med dei, kom oss til fastlandet og sette kurs mot Vientiane. En detalj som er verdt å nevne er at det var 16 mai og vi hadde store planer om en heidundranes feiring i hovedstaden. Om vi skulle klare å spore opp litt fleire nordmenn burde det vere stedet.

Vi ankom hovedstaden tidlig morgen 17 mai, spente som barn som nettopp er lova å få to is. Desverre hadde vi eit par gjøremål før feiringa kunne begynne. Magen som valgte å bli våre bitre fiender, for ja, Chris hadde samme problemer, hadde no i over ei veke gjort at det var livsfarlig å gå ute blandt folk uten dasspapir i sekken. Det var derfor på tide å teste helsesystemet i Laos. Vi tok oss turen på den internasjonale klinikken, men fikk vite det var billigere om vi kom tilbake om to timer. Javell? Sparte penger kommer godt med så vi tok i mellomtida turen til eit marked. Det var desverre en av dei dårligere vi har vore på så vi returnerte ganske kjapt tilbake til legekontoret og fikk oss en lege. Etter kjapt å ha målt blodtrykk og puls og ha spurt eit utall spørsmål var vi klar for den spennende delen, stool sample. Det var min første gang og eg må innrømme eg var litt skeptisk til korleis detta skulle gå for seg. Spesielt når vi fikk utdelt vårt gjenstandene for å ta prøva med. En filmboks, den kunne vi tenke oss kva var til, en plasthanske for beskyttelse, litt papir og en ispinne. Har den dag i dag ikkje forstått kva ispinnen var godt for. Om det er nåken som har svaret på dette ville eg satt pris på en forklaring. Men på magisk og sterilt vis fikk vi levert våre stool samples og venta på svar. Og etter eit par timer venting var svara klare. Meir spente enn nåken gang trippa vi inn på kontoret. Chris: eit eller anna bakterieopplegg. Fikk ein standard medisinering med fire forskjellige piller. Finfint. Meg: umulig å vite, men du får samme medisinen likevel. Etter så lang ventetid skulle det berre mangle.

Vi var litt seint ute men likevel ved godt humør. Vi laga flagg av tusj og papir vi hadde kjøpt inn på forhånd og vi zappa iherdig igjennom kanalene på tven etter spor fra Norge. Ikkje eit eineste flagg. Men vi hadde iallefall lasta ned nasjonalsangen og eit par andre slagers som vi kunne synge med på for full hals til vår reisehøgtaler til 40 kroner. Vi fikk på finstasen vi tok med ens ærend for å feire dagen. Pene gutter var vi. Så laga vi oss ein drink til og satte kurs mot ein eller anna stakkars bar. Og sannelig. Med våre 2 A4arksflagg var det vanskelig å unngå oss. Få sekunder etter at vi kom inn igjennom døra kom ei dame bort til oss “så deilig å se fleire nordmenn! har leita i heile dag”. Great success! Vi blei sittende å drikke som ekte nordmenn og etter eit par drinker fant vi ut det var greit å lære laoserne om nasjonalisme. Så vi tok med oss flagga opp på scena og sang nasjonalsangen høgere og mest sannsynlig falskere enn nåken gang. Men dei andre fyllefantene i baren satte pris på vårt show og gav og stående applaus. Vi hadde spredd vårt budskap og drog videre til neste bar. Så enn til, så en til. Vi fikk laga oppstyr og spredd vårt gode budskap fra Norge, verdens beste land, som vi passa på å presisere gang etter gang.

Neste dag gjekk for det meste med på å se ###GULLKUPPELEN###. Fin og blank. Men etter å ha sett eit alt for stort antall tempel og pagodaer blir ikkje opplevelsen den samme. Men joda, fin var den. Så etter litt snop for auga og sjela returnerte vi til gjestehuset, henta bagasjen og satte oss på bussen nordover.

Luang Prabang er veldig annerledes enn hovedstaden. Trafikken er nesten ikkje tilstedeverendes, temperaturen var lavere (muligens pga regnet som var dei dagane vi var der, men likevel fantastisk deilig), og vi fikk slappa av. Men eit lite krav om å oppleve kulturelle ting hadde vi så vi tok en dag med vandring. Overraskende nok hadde byen ikkje så masse meir enn pagodaer å tilby, men det var vi forsåvidt vandt med så vi for over dei likevel. Det mest imponerende var nok likevel utsikten fra eine fjelltoppen vi besteig. Ikkje nåke norsk fjell, men en fin liten bakketopp med utsikt over heile området og byen. Ellers skjedde det lite i denne byen og vi for videre til neste by. Vang Vieng blei på mange måter lik forgje by. Vi spiste, drakk litt, såg på eit par små severdigheter og slappa av på rommet. Nesten morgen farta vi tilbake til hovedstaden plukka opp tinga våre fra hotellet og vandre bort til reisebyrået vi hadde booka billetten til Bangkok fra. Hittil må eg innrømmet at om ikkje laosfolket hadde vore direkte hjelpsomme, hadde dei likevel vore ganske hyggelige, foruten om eit par tilfeller som vi valgte å se imellom fingrene på. Men karen på reisebyrået var ein merkelig skrue. Da vi kom med bagasjen hadde vi 20 minutt til bussen gikk så vi spurte om det var greit at vi gikk litt rundt og tok litt bilder før vi drog. Heilt greit sa han så lenge vi var tilbake til 5, for da gikk bussen. Supert. Så vi vandra litt rundt i fred og ro og siden vi var rett på andre sida av veien for reisebyrået følte vi ikkje mykje stress for å rekke bussen. Vi returnerte eit par minutt over 5 og tenkte at alt var i sin skjønneste orden. Forgje gang eg tok samme bussen var den 40 minutt sein så eg rekna ikkje med at det var nåke stress. Men da vi returnerte til kontoret møtte gitter og låste dører oss. Eeeehh? Kva fornåkke? Vi rista litt i gitteret, slo i vinduet, spurte nåken som satt på en restaurant sidnav om dei hadde sett nåken forlate kontoret og fikk folka på kontoret sidnav til å ringe nummeret på skiltet uttafor reisekontoret. Håpløst opplegg. Skulle prøve å komme ned no. Etter fem minutt kom bussen som vi fikk stoppa og han og starta ei ringerunde uten like. Vi mildt sagt litt irritasjon for at han berre hadde låst dørene og forlatt stedet men akkurat no var det viktigste å få tak i bagasjen før tolmodigheten til bussjåføren rant ut. Etter ti minutt dukka heldigvis reisebyråfyren opp. Han fant fram nøkkelsen, låste opp og lot oss hente bagasjen. Ikkje eit ord fra han. Kødden hadde berre dratt heim og latt bagasjen vår bli stående innelåst sjølv om han visste vi skulle dra. Drog vårt syn på Laos ned i gjørma igjen. Håper alt vondt skjer med han i framtida! Men siden eg og Chris kunne få utløp for vår irritasjon ilag gjekk ting igrunn ganske greit og vi satte oss på bussen til landet med alt det vestlige i. At en alt for stor del av arbeidere i Laos har moral står eg fortsatt ved. Himmel og hav.

FORORD

Etter ti veker med utviklingsstudier i Hoi An, Vietnam, var det på tida å komme seg litt videre i verden. Så når eg og Tale, min reisedate for eit par veker, følte oss ferdige med vår del av gruppeoppgava vi var med på å skrive, pakke vi sekken og satte avgårde. Resten av gruppa gjorde en helteaktig innsats i å få satt isammen oppgava og resultatet blei sjokkerende nok en A, fikk eg vite for eit par veker sia. Studiet i Vietnam var som dei fleste andre lignende opplegg veldig hektisk. Mange nye personer møtes i eit lite miljø og skal tilbringe ein kortere periode med tid ilag. Ender alltid opp med intriger, rykter og anna spennende snop. Det var derfor på mange måter deilig å forlate Hoi An og Ha An Hotell tirsdag 17 april, til tross at eg hadde det fantastisk i byen. For ikkje å snakke om å forlate min romkamerat Chris og den lille håndfullen med folk vi var masse med. Litt trist, men likevel litt godt å komme seg vekk.

Laos vart på mange måter litt annerledes enn resten av reisa har vore. Eg og Tale hadde begge ein heimeeksamen vi skulle skrive, men med krav som strengt talt ikkje var større enn å stå på oppgava burde den kunne fullføres ganske fort. Vi brukte derfor litt tid på skriving men fikk likevel sett litt forskjellig. Vi drog først til en nasjonalpark for å oppleve litt natur på tracking, men med høge priser og kjipe og vanskelige folk enda det opp med at vi måtte gå sjølv uten guide, uten å betale avgift verken til landsbyene eller nasjonalparken. Det var merkelig med innbyggerene i Laos. I vietnam var folk stort sett kjempehyggelige og hjelpsomme, men i Laos var det stort sett ikkje tilfellet. Sjølvsagt fantes det nåken få hyggelige folk som i alle fall ville prøve å hjelpe oss når vi kom med spørsmål, men folk var generellt vanskelig å ha med å gjøre, så etter få dager i landet planla vi å sette kursen ned mot Thailand og finne oss eit sted vi kunne skrive oppgava. Litt dykking hadde heller ikkje vore å forakte. Enda opp på ei øy litt sørøst for Bangkok. Fint og rolig sted. Fikk fullført oppgava, returnert til Bangkok, Tale satte kurs mot Jordan og eg mot Kambodsja. Skulle bli litt godt å reise litt aleine da det var lenge sia sist.

FØRSTE DEL - KAMBODSJA

Eg reiste til Kambodsja med litt spente følelser. Hadde for ikkje så lenge sia lest ‘Mafia’ ei bok om to venninner som ilag med eit knipe andre mennesker reiser gjennom akkurat Kambodsja. Beskrivelsen der var eit ganske brutalt og veldig ruralt land. Folk blei skutt, overhode ingen standard og veldig skitne kår. Men det var tross alt ei novelle så var litt spent å se kva eg egentlig gjekk til. Var nemlig en litt annerledes følelse eg hadde der eg satt i min AC-buss med sete lent heilt tilbake og fullt batteri på iPoden.

Det tok ikkje mange minutta før eg støta på hyggelige folk. Riktignok satt det en slesk syltynn brite sidnav meg første delen av reisa. Han fortalte gladelig om kor lett det var å få seg kjæreste i Thailand. Heilt annerledes enn i London. Og i tillegg var damene her så pene og snille. Han trudde det berre var horer i Thailand, men så hadde han møtt ei søt koselig jente allerede første kvelden i Bangkok. Tenk å vere så heldig å treffe ei sånn jente som ikkje var hore allerede første kvelden? Det gjorde derfor ingenting at han betalte for all mat dei spiste, kjøpte masse gaver til ho, og hjalp familien hennas med penger iblant når dei hadde økonomiske problem og av og til “lånte” litt penger til ho når det var ting ho trengte. At denna mannen trudde ho var forelska i han og ikkje pengene var imponerende, i alle fall når en såg og snakka litt med han. Han skulle heldigvis kun til grensa for å fornye visumet sitt. Så når vi stoppa for å kjøpe litt mat og drikke benytta eg meg like godt av muligheten til å bytte sete. Sidnav meg satte Pete seg, rikignok enda en brite fra London men av fullstendig anna kaliber. En bra fyr eg blei sittende å snakke med heilt til grensa. På mange måter ei merkelig grense: fram til grensa: deilige buss, nydelige veier og bra engelskkunnskaper, 2 meter over grensa: shabby lokalbusser, grusvei og skrantende språkkunnskaper hos få utvalgte. Reisa var igang. Fra grensa og videre til Siem Reap var det ei heilt anna historie. Veiene konkurrerte om å ha størst og flest hull, nåken på størrelse med elefanter. Langs veien var det plassert litt gjørme- og bambushus, nåken med parafinlamper utterfor, andre heilt mørkelagt. Var med andre ord overhode ingen tegn til moderne sivilisasjon. Rundt omkring på veiene, utenom lokalbussene som sammenligna kunne virke hypermoderne, var det all slags kjøretøy. Grassklippere med vogner kobla på bak, små mopeder som drog tilhengere med 20-30 folk på i tillegg til all slags merkelige ting dei følte for å frakte fram og tilbake. Alt i ein støvmengde som var kvelende (nåke vi opplevde kver gang vi stoppa). Var en heilt anna verden. Rundt gjørmehyttene leika det unger med forskjellig skrot som på eit vis hadde underholdningverdi for dei. Eneste tegn til kommunikasjon med omverden var eit merkelig stort anntal vestlige musikk t-skjorter. Metallica, Linkin Park, Ramones, Jay-Z… Til tross for min fasinasjon for det som var uttafor vinduet på bussen blei turen som ei laaaaang slalomløype i alt for stor fart som straffa seg hardt kvar gang sjåføren ikkje klarte å unngå eit hull. At dei hjulakslingane holdt forstår eg ikkje, men etter nesten 8 timer i vaskemaskina begynte vi å nerme oss Siem Reap. Elefantane blei mindre, en kunne se hus med innlagt strøm og levestandarden økte tydelig. Da vi kom inn i byen var det som å ta to steg mot vestlig sivilisasjon igjen. Masse lys og bråk, restauranter med store skilt og travel trafikk. Vi kom til slutt fram til eit gjestehus som låg eit par km uttafor sentrum. Eg og Pete delte eit rom på US$ 6, fikk dusja litt og trakk ut i den lille restauranten på gjestehuset. Vi satte oss ned med tre portugisere fikk øl på bordet og kvelden var i boks. Fikk og vite at det nasjonale flyselskapet i fleire år hadde betalt staten for å la vere å utbedre veien til Thailand, naturlig nok for å få folk til å fly. Men at det no blir bygd vei som er begrena ferdig i 2009.

Siem Reap er hovedsakelig bygd opp rundt Angkor Tempelene. Eit nasjonalt symbol, som til og med er med på flagget deira. Men når en ser tempelkompleket skjønner en koffor. Dei fleste bygga er rundt 1000 år gamle, nåke dei og bærer en del preg av. Veit ikkje heilt korleis eg skal beskrive desse bygga, og gidder derfor heller ikkje å prøve. Eit tips er derfor å ta ein titt på bilda. Burde gi en relativt god innsikt sjølv om eventyret vi opplevde der er vanskelig å gjenfortelle. Men saken med Siem Reap er at når en har opplevd tempela har byen minimalt å tilby. Om du har en del penger du vil bli kvitt fantes det riktignok (hørte eg) både eit ganske så fancy diskotek på ene “high-standard” hotella i tillegg til eit kasino. Blei desverre ingenting på oss så eg, Pete og portugiserene, Tiago, Bubsy og Chris, drog videre til neste stop på reisa, hovedstaden Phnom Penh.

Phnom Penh var eit sted med litt fleire alternativer for underholdning. Vi starta med det som mest sannsynlig er det mest kjente. Security Prison 21 (S21) og Killing Fields. Under høgdepunktet til Khemer Rough-styret med Pol Pot som hersker, gikk ting litt ut av kontroll som eit nachspeil med for mange folk. HAn fikk han eit innfall av galskap og bestemte seg for å starte massedrap i stor skala. Resultatet var Killing Fields. Vi er riktig nok alle enige at det var forferdelig det som skjedde og en ser den dag i dag tydelige spor fra kva som skjedde. Ved S21 såg vi bilder og romma som blei brukt til tortur og andre ulumskheter. Nåken av torturteknikkene var heller lite trivelig. Ene som var på mote og mest brukt var å henge folk opp etter beina i eit stativ bygd midt på plassen bygningen omkransa, for så å piske vedkommende, evt skjere litt med kniv. Etter ei stund ville vedkommende svime av pga smerte. Flykt fra smerten? desverre. Dei hadde nemlig ei bøtte full av kloakk fra dassene som dei senka offeret ned i for å vekke vedkommende. Så igang igjen. Lite hyggelig. Det som er rett og slett komisk å tenke på er at S21 opphavelig var en ungdomsskule og at Pol Pot var lærer. Eit eller anna skar seg i historia. Da vi kom ut til Killing Fields fikk vi historia enda nærmere. Det første som møtte oss var eit ganske lite men høgt bygg. Inni var det etasje med etasje av hodeskaller sortert etter alder og kjønn. På grensa til utrivelig å se første hylla som hadde namnskiltet “females 16-21″. Var vel rundt 200+ hodeskaller på den hylla. Rimelig kalde folk. På mange måter var det det lille bygget som gjekk mest inn på meg. Resten var mest skilt som fortalte om kor mange som var gravlagt i den og den massegrava osv. Neste besøk var skytebana. Eit finurlig sted vi var nødt til å se. En kunne skyte med handvåpen, heilautomatiske rifler (f.eks AK47), kasta handgranater og skyte med bazooka. Fint sted. Det som absolutt satte prikken over i-en var deiras ekstra tilbud. Da dei rimelig kjapt innsåg at ingen av oss var villig til å betale US$ 30 for å fyre av eit 20 kules magasin med ein AK47 fikk vi eit spennende tilbud. “You want to have some fun? We got animals!”. Heh.. og sannelig. Borte på jordet spaserte nåken kyr i fred og ro, uvitende at deiras liv fort kunne endes på rimelig uhumane måter. Om en ville fylle ei ku med kuler, sprenge den med granat eller bazooka. Fikk meg til å tenke på ei gledelig scene fra Bad Taste for dåkke som har sett den. Ei stakkars ku som står og drøvtygger grass på ein bakketopp. For så å bli treft av akkurat ein bazooka. Må ærlig innrømme at synet sikkert hadde drept meg og. Kua hadde jo blitt fullstendig maltraktert. Men vår stolte ære og moral tok overhand så vi drog avgårde før vi blei for frista. Resten av dagen og neste dag gikk hovedsakelig med på å se diverse pagodaer, tempel og museum. Underholdende men ikkje nåke som tok pusten fra en. Siste kvelden vi hadde ilag før våre søreuropesiske venner satte kursen mot Vietnam for vi alle ut og spiste. Kambodsja er eit rimelig lovløst land på mange måter men må innrømme at eg måtte le litt da vi vandra ned restaurantgata. Dei fleste stedene solgte såkalla “happy herb pizzas” og hadde gjerne slagord som “no happy, no pay”. Men det som kanskje påvirka smilebåndet mitt mest var å se kven som spiste her. Var store mengder småbarnsfamilier, eldre par og sjølvsagt ein stor mengde backpackere. Kambodsja har tydlig gått igjennom store forandringer siste åra og det som en gang kanskje var eit usett og skummelt sted å besøke er no trygt og koselig for alle slags reisende. Vi slo oss ned, spiste, drakk, spilte billiard og blei samtlige fine i formen. Etter eit ukjent anntal gin and tonic til rundt 8 kroner stykke, happy herb pizza og øl begynte det å nerme seg heimreise. Vi var heime på hotellet rundt 4, fortsatte festen litt på femmannsrommet vårt og slokna i ukjent tid. Neste morgen våkna eg av at Tiago, Bubsy og Chris pakka og eg fikk såvidt komt meg opp av senga for å sei hadet før dei var ute av døra. Merka kjapt at formen ikkje heilt var perfekt. Min unge og friske kropp toler vanligvis fint ein lang kveld men nåke var ikkje heilt riktig no. Etter planen skulle eg og Pete reise sørover til Sihounokville samme dag men da han og var relativt redusert bestemte vi oss for å vente ein dag til. Feber var på innmarsj, eg hadde litt vondt i hodet og magen var like sammarbeidsvillig som en gjennomsnittlig innbygger i Laos. Neste dag var ikkje stort bedre men vi drog videre likevel. Pete var på bedringens vei og klar for nye eventyr, eg derimot, ja du skjønner når mageinnholdet muligens var tynnere enn vatn. Endte opp med å vere sengeliggende i 3 dager. Heldigvis var det 3 dager med regn, nåke som i alle fall ødela for alle andre så eg ikkje gikk glipp av nåke spesielt. Returnerte til Phnom Penh, Sa farvell til Pete som og skulle videre til Vietnam og traff igjen min deilige romkamerat Chris. Ilag drog vi videre nord for å gi Laos en ny sjanse.

Siste stopp på vei mot Laos var Ratanakiri, eit bittelite tøysete sted som stort sett kun er stoppested for dei som skal til eller kommer fra Laos. Vi tok oss likevel tid til litt elefantriding, såg en foss og knipsa litt bilder. Neste dag forlot vi landet for å igjen oppleve gjestfrihet ala Laos (riktignok første gang for min verre halvdel).

To be continued soon…

hei hei alle sammen!

da er siste eventyr på reisa igang, myanmar (aka burma). har siste måneden farta rundt i sørøstasia (vietnam, thailand, laos, kambodsja) for å forsyne meg av buddhastatuer, tempel, pagodaer, nasjonalparker, strender, sol, elefanter, aper og andre festlige aktiviteter. siste stopp på reisa er myanmar og reisefølge er som resten av reisa christopher brekke. vi bestemte oss for å feire detta siste landet ved å finne fram høvvelen og kun ta vare på barten. en virkelig great success! bilder kommer seinere. herligheten starta som andre deler i sørøstasia. vi landa formiddag for tre dager sia i hovedstaden, yangon. første som slo meg var “kor er alle turistene hen?”. deilig følelse. landet er ikkje i nærheten så turistifisert som resten av landa og folk er ikkje så vant til turister. i kombinasjon med buddhismen gjør det at folk flest er kjempehyggelige! ayayay.. tida gikk litt fort. må stikke. men skal fortelle litt seinere. chao

Klokka er 16:55 og eg skal treffe Chris og Else om 5 minutt. ikkje spesielt god tid no. Er for øyeblikket i Siem Reap, Kambodsja og har sett på gamle Angkorruiner. Enorme bygninger fra rundt 1000-tallet. fantastiske ting en kan bygge med litt slaver! ellers har eg siste vekene reist igjennom laos og ned til thailand med tale, ei i klassen min fra utviklingsstudier, men våre veier skiltes i bangkok da ho satte kursen mot midtøsten. imorgen tidlig reiser eg videre til phnom penh for å se på rester fra krig, templer og palass før eg etter eit par trefire dager reiser heilt ned til kysten for å besøke litt øyer å dykke. bilder fra laos er lagt ut her!